Hvem er vi mennesker med retten til å velge mellom det gode og det onde?

På den andre siden og på den samme kloden, men likevel som om det er i en helt annen verden.

Bildene tatt av fotograf Harald Henden er så virkelighetsnære at de ordene jeg leter etter ikke kan forklare skammen jeg føler over alle som sitter på pengene, makten og individualiteten som eksisterer rundt om på jordens samfunn. Jeg skammer meg over meg selv også for å være så mett hver eneste dag, men likevel så full av bekymring for fremtidens morgendager. Vi kan ikke bli frie, så lenge vi lar oss styre av det materialistiske. Hvor jeg mange ganger lengter etter å være fri som en fugl som lever fra dag til dag og fra nebb til mage. Den klarer seg fordi den lever av det naturen har gitt den og nøyer seg med det. Den forsyner seg fra naturen som jo er god. Slik det også var ment at vi skulle leve.

Mennesket kom en dag inn i bildet. Inn i paradiset med sin frie vilje til å velge mellom godt og vondt. Fra tidenes morgen, fra Adam og Eva brukte vi den frie vilje til å velge bort Gud og heller velge oss selv til å være herren i våre liv. Et oppgjør som besto av to valg. Valget mellom nestekjærligheten for alt som handler om den andre. For fellesskapet. For det sosiale og det gode som vi mennesker var ment til å være. Å leve for hverandre. For et enkelt liv, hvor vi våget å stole på Gud. For offergaver og for kjærlighet tilbake til den sanne Gud som skapte oss. Vi trenger kjærligheten fra Gud for å klare og elske hverandre. Men valget falt på å velge seg selv. Trangen etter å være sin egen herre. Lystre sin egne lyster og bli til et menneske av syndig natur. Og slik ble vi svake. Det formet oss og ble det motsatte av den nestekjærligheten som vi først var ment til å bære. Det ble trøbbel i paradiset. I stedet vokste individualiteten frem. Lyster, egoisme og egenrådigheten erobret verden. Evnen til å se innover til seg selv i stedet for utover. Mennesket ble sjalu, hvor sinne og urettferdighet ble til dags orden. Alt som er den motsatte vei av denne sanne Gud og som aldri kan gi dybde, fullkommenhet og fred i forholdet mellom mennesker. Det ble en åndelig kamp mellom det gode og onde som stadig trenger seg inn i livene våre og gjør at verden fortapes under lidelse og død.

Dette skjedde med paradiset når mennesket tok over og gjorde som det selv ville. Urettferdighet, krig og sult. Verdenshistorien med spor fra 1. verdenskrig og en enda verre 2. verdens krig. Krigen i Syria. Islamister som dreper Kristne. Naturkatastrofer som rydder ut masser av uskyldige mennesker fordi vi forurenser jorden og skaper uorden med vårt motto "mye vil ha mer". Overproduksjoner, forsøpling, forurensning og drap av naturen til fordel for å bli enda rikere. Og vi tror vi elsker det, fordi det gir en kortvarig tilfredsstillelse. 

Det virker kanskje for overveldende å kunne snu om på klodens totale fortapelse. Men likevel så starter alt med små forandringer. Små hverdagssituasjoner hvor vi kan gjøre bittesmå forskjeller. Min startet for eksempel med at jeg sluttet å kaste tyggisen min på gata hver gang jeg ble lei av den. Det koster meg like mye energi å putte den i søpla. Og er det sånn at du også kan bidra med noe fordi du evner å gi, så er du rikere enn det rikeste mennesket fordi du valgte kjærligheten som jo er størst av alt. Og bare slik blir du fullkommen og lykkelig. Da lever du slik du er ment til å leve. 

Så hvorfor menneskene på bilde sulter til døde er enkelt å forså. Mennesket valgte seg selv og ikke den andre. Det har alltid eksistert mennesker så rike at de kunne ha mettet en hel hærskare. Og dette rike menneske valgte seg selv, og sendte den andre i døden....

Mye av det som skjer handler om de valgene vi tar. Og derfor trenger vi Jesus og derfor tror jeg på han. Noe som styrker min tro, og som jeg elsker å lese gang på gang er dette:" Og Ordet ble mennesket av kjøtt og blod, og oppslo sin bolig blandt oss. Hans guddomsglans har vi sett, - en herlighet som en enbåren Sønns, kommet fra Faderen og fylt hans nåde og sannhet " (Joh 1,14). Gud gav oss en ny sjanse fordi Gud stoppet aldri å elske oss. Han kan ikke det siden han er en eneste uendelig kraft av kjærlighet. Gud kom selv til jorden i menneskelig kjød for å befri oss, og ved å leve som oss. Han ble mann. Jesus var naken, fattig, sulten, uønsket og fornektet. Tilslutt  ble han torturert og døde på korset for vår skyld. Og den som sier at Gud er utilgjengelig og handlingslammet fordi det fortsatt finnes for mye av den uløste elendigheten og urettferdigheten i verden, kan gå å ta seg et nytt eple. Gud gjorde ikke dette. Vi gjorde det. Mennesket med sin frie vilje.

Den salige stillheten.

All lesing og skriving har i det siste vært forbeholdt skolen. Det har rett og slett vært dødt med rare tanker å skrive om. Fantasien har kanskje fått sitt utløp i forunderlige drømmer om natten, som igjen har blitt glemt så fort de nakne tærne har truffet det iskalde soveromgulvet når klokken har vært sånn type morgensjokk.

Lyden av livet

Mens jeg står og ordner meg på badet kan jeg høre naboen over oss. Det er så lytt i huset at jeg kan nesten høre henne pusse tennene. Ansiktet får seg en vask og sminken kommer på. En skive senere løper jeg i all hast til bussen. Det første kollektivet av to på min reise til skolen. Her rekker jeg akkurat å sitte lenge nok til å få varme i den kalde morgenkroppen før jeg på ny må løpe ut i Bergensværet for å rekke kollektiv nummer to. Bybanen kjører heldigvis ofte, så jeg slipper å stå ute så lenge. Under transporten hører jeg ivrige ungdommer som skravler om rare ting. Jeg tenker på om vi også pleiede å prate sånn når vi var 15. Jeg kommer frem til at det gjorde vi. Jeg hører damestemmen på bybanen si "Florida" og jeg blir påminnet at jeg skal gå av. Jeg spasere veldig raskt fra bybanestoppet og bort til skolen med tanken på at jeg har kulden som biter meg i baken. Traver opp alle trappetrinnene som fører meg til klasserommet. Jeg åpner Macken, setter ørene på stilk og retter fokuset mot læreren i front. Bla, bla, teoretiske perspektiv og bla... Undervisningen går sin gang på skolen og noen kaffekopper senere er jeg på vei hjem igjen.

Det er alt for mange lyder i byen til at jeg klarer å sortere de. Jeg har bare et mål for øyet og det er å komme meg til barnehagen. Når jeg kommer dit blir jeg møtt av vennlige smil og små søte rollinger som krangler om hvem som hadde størst bæsj på siste dorunde. Min rolling ligger på magen og leker ivrig med små biler. Han titter opp på meg, og jeg føler på meg at i dag har han ikke så lyst å bli med meg hjem med det første. Jeg gransker hodet i all hast for å komme på lure ideer som kan få lokket han med hjem. Min vurdering stemte med at det var litt for gøy å bli tatt ut av leken i dag. Det ender med en gråtkvalt biltur hjem, men vi kommer oss heldigvis smertefritt inn døra denne gangen. Jeg er glad for at det tidligere dørspetaklet endelig kan kalles for historie.

Mens jeg lager middag hører jeg bakgrunnsstøy fra Umizoomi som lærer guttungen om tall og former. Når middagen inntas forhandler vi litt frem og tilbake før jeg igjen innser at toåringen gjør så godt han kan for å bli et selvstendig lite menneske om dagen. Vi leker sammen en halvtime før jeg på  ny løper ut døra på vei til treningsstudioet. Radioen i bilen skurrer på øret hele veien til senteret. Vel fremme og på plass i rekken retter jeg fokuset på den ivrige instruktør som spiller musikk så høyt at gammel ørevoksen dirrer seg løs. Herlig er det uansett, for jeg blir ivrig motivert. En dusj og et glass med oboy senere lander jeg i sofaen. Etter en hel dag med hverdagens bakgrunnsstøy, faglig påfyll, barnetvlyder, radio og høy musikk er jeg selvfølgelig utslitt.  Jeg kan si meg nesten helt fornøyd med dagen. Det eneste jeg mangler er lyden av ingenting.

Lyden av stillheten

Dette bildet ble tatt i Etiopia i påsken i fjor. Bildet illustrerer forresten godt hvor lite utholdende jeg kan være i sammenhenger når jeg føler jeg har fått nok. Etiopia er ekstremt folksomt og trafikken der nede er et kapitel for seg selv. Vi hadde denne dagen gått veldig langt, og etter mange inntrykk hadde jeg mest lyst til å dra tilbake til der vi bodde. Vi var her på utkanten av byen, og det var pluttselig ingen lyder. Bare stille og øde. Jeg skjønte ikke helt hvorfor Abel skulle ha en sånn interesse av å ta bilder av alle disse gamle togene sånn midt i ingenmannsland. Så der satt jeg altså da i min egen stillhet. Synet mitt som dere dessverre ikke kan se, var en svær himmelhvelving som strakte seg så langt øyet kunne se. Ingen fjell som stengte for utsikten. Bare en svær blå himmel som virkelig fikk tankene mine til å fly. 

Jeg er vist helt avhengig av å stoppe opp i hverdagen å høre på lyden av ingenting. Noe på grunn av at jeg rett og slett må kunne høre mine egne tanker i en hektisk hverdag. Men mest for å kunne gi noe av min tid til Gud. Jeg "slår av" alle eksisterende lyder som jeg selv kan kontrollere. Jeg søker disse minuttene hvor jeg kan lukke øynene å være i stillheten. Der finner jeg ro. Jeg gir til Gud alle mine tanker. Bare når det er så stille kan jeg høre Han hviske vakre ting til sjelen min. Vi mennesker lever i en hektisk tid der vi bestandig har lyden på øret. Støyen forfølger oss hele dagen uten at vi tar oss tid til å stoppe opp å høre vår egen pust. Åvære lydhør ovenfor seg selv krever sin stillhet. Bare når alt er stille kan vi oppdage de små og store ting som betyr noe. Forsvinn ikke ut i en kaotisk verden hvor støy har tatt over. Søk derfor stillheten hvis du kan. Den er salig god.

Hverdagsinnlegg.

Akk og ve, som jeg kjenner på hverdagskampen om dagen. Men denne kampen handler om en guttunge som fortiden forresten liker å kle seg ut i barnehagen sitt sortiment av små og søte tyllkjoler. Kontrasten er litt artig fordi guttungen er noe kraftig bygd og eier derfor alle bevegelsene som en gutt kan ha. Samtidig får han denne feminine kjolen til å blafre elegant rundt seg mens han hopper rundt i ninjastyle. Så min hverdagskamp er egentlig ganske søt.

Alle unger vokser seg større for hver eneste dag. Og jo større de blir, jo mer forstår de selv at de begynner å bli selvstendige. Når de har rundet sitt andre år, ja da begynner de virkelig å skjønne at nå mestrer de ganske mye her i verden, og det vil de bruke for alt det er verdt. Jeg synes det er bra det, at ungene vokser seg til, men det er også en liten prøvelse for far og mor som er vant til at ting går fort i vendingene der jobben blir unnagjort i en fei. For tiden har guttungen et ritual når vi skal gå inn ytterdøren. Bryter jeg inn for å hjelpe til tar det bare enda lengre tid. Jeg prøvde det en gang, men da fikk jeg klar beskjed om at dette skulle jeg holde meg unna, for dette klarte han selv.

Guttungen sitt ritual handler om dette: låse opp døren, åpne døren, gå over dørkarmen, og lukke døren SELV! Bak denne sekvensen der står jeg. Klokken er halv fem. Mat har jeg ikke smakt på lenge. I hver hånd dingler noen tunge bæreposer med Tine melk og hele menyen for helgen som alt skal inn på på kjøkkenet. Toalettet er bare noen meter unna og jeg kjenner en trengsel som ikke ligner katta. Magen hyler etter mat mens guttungen prøver å finne ut hvilken nøkkel han skal bruke på døra i dag. Han vet veldig godt hvem av dem som passer i hullet, men det er jo selvfølgelig gøyest og prøve å stappe den feite bilnøkkelen i hullet først, for så å kikke over skuldra å se om jeg kommer med noen oppgitte sukk. Jeg svelger det i meg i dag og prøver å forlenge min egen lunte. Av og til har jeg bare en liten stump og da ser guttungen på meg med store brune øyne og bevrer med underleppa. Jeg er så svak for uttrykket der han ligner en forlatt hund, derfor får han meg heldigvis fort tilbake på jorden igjen. I dag forlenget jeg lunten min og smilte litt skeivt tilbake; ”Ja Patrick, få se om du kan åpne døren for oss da”. 

Etter noe knuting og et par omdreininger med nøkkelen kan vi endelig legge nøkkelepoken bak oss å begynne å tenke å komme oss over dørstokken. Jeg vet ikke hva han har fått for seg, men han skal vist gå over stokken på en bestemt måte. Metoden har jeg ikke skjønt enda, men jeg tror det er med høyre beinet først (?). Han stamper seg over på en klumsete måte, bare at han gjør det med FEIL  fot. Så rister han på å hodet å sier; ”neeeeei”. Han går ut igjen og prøver på nytt, ”Sånn” kommer det fra han etter å ha gjort en 7-8 vendinger ut og inn døra. Endelig var vi kommet oss vell over målstreken (trodde jeg), og skuldrene var helt svidd ut etter plastposene som jeg ikke hadde kommet på å sette fra meg mens jeg var tilskuer på sidelinjen. I huset vårt så har vi ikke bare en dør for å komme oss inn, vi har to.....

Etter to dører er vi vel inne, og jeg løper på do med hele garderoben fortsatt hengende på meg. Guttungen står i gangen og ser på meg mens jeg gjør mitt fornødende. Jeg lurer i samme slengen på hvordan jeg fortest kan koke potetene i dag. Tenker på forskjellige løsningsmåter og kommer frem til at jeg skjærer de i ultra små terninger slik at de blir møre i en fei. Samtidig kommer jeg på at lynet slo ut internettet og tven her om dagen, det betyr også at jeg må ha guttungen med meg på matlagingen i dag. Men det viser seg at han vil ikke være tilskuer til at jeg lager mat,  fordi han ville ha litt mamma- kos. Han hadde jo vært en lang dag i barnehagen. Jeg tenker at hvis jeg fyller koppen han trenger med kos,så kan han kanskje etterpå sitte pent å se meg som strategiske smekker sammen en middag. Vi setter oss derfor ned i sofaen. Han puster meg varmt i øret. Jeg stryker han på ryggen og kjenner på ny sulten som får magen til å vrenge seg. Slik sitter vi en stund. Bæreposene står fortsatt urørt i gangen. Potetene har fortsatt skallet på. I stillheten sitter vi sammen og jeg ser på uværet som er ute. Tenker på hverdagen vår. Den samme rare hverdagen fem dager i uka. Like sulten, like tissetrengt og like utålmodig hver eneste dag. Slik ble vi sittende i sofaen en stund helt til han peker ut av vinduet og sier med typisk Patrick-entusiasme: ”Stooor Buss”. Jeg smiler til han. nikker og sier: ”Er du sulten nå, skal vi gå å lage oss litt middag?”

Jeg hadde på forhånd sett for meg at alt dette skulle ta en halvtime fra vi parkerte og maten var på bordet. Vi brukte to.  Når vi endelig kunne innta den rykende varme potetstappen så var starten på min hverdagskamp over.  Nå hadde vi bare resten av ettermiddagen foran oss, og den skulle vi klare på strak arm nå som magen endelig kunne si seg fornøyd.

Mannen fikset nettopp nettet derfor kan jeg oppfordre alle til å nyte den nest siste hverdagen av denne uken, i morgen er det jo tross alt fredag! :D

Bevar ditt hjerte fremfor alt det du bevarer.

Kjæreste, denne er til deg. Takk for all tålmodighet du har vist meg.

Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg er den gyldne regel vi lærer som barn. Også sagt på en litt annen måte er å elsk sin neste slik du elsker deg selv. I det ligger det et budskap vi kanskje ikke tenker så mye over, og det er at vi også må kunne elske oss selv.

Av og til bemerker jeg meg detaljer rundt meg som får meg til å fundere over livet. Overskriften idag kommer blant annet fra teksten på en telysholder som noen jeg kjenner har i sin stue. En dag jeg satt hos frisøren la jeg også merke til at det hang små lapper under speilene der det stod forskjellige utsagn. På lappen under mitt speil stod det:" Når du tar deg selv i å smile uten at andre ser deg, ja da mener du det virkelig!". Det jeg skriver om i dette innlegget handler om hva som får meg til å smile i min egen lille stue, uten tilskuere, med hendene foldet og korset rundt halsen. 

Jeg forstår et menneske slik at alt starter innenfra.

Jeg skal fortelle fra min egen erfaring hva betydningen av det et hjerte er fylt med, enten glede eller smerte, også vil bli hele ditt vesen omkring andre. Jeg gir en solid takk til min forlovede som aldri stoppet å tro på meg. Det å tro på andre mennesker kan bli et alfa og omega hvis et menneske skal kunne mestre de små og store tingene i hverdagen. Så fort noen ikke forteller deg at dette kommer du til å klare, kan jeg også garantere at innsatsen blir deretter. Kjenner du noen som har det tungt, kan du gjøre mye for å forbedre hans eller hennes situasjon, og det med ganske enkle grep. Det hele starter med å vise at du tror på vedkommende. Gjør man det, vil vedkommende mest sansynlig begynne å tro på seg selv igjen.

Når jeg ser tilbake på tiden jeg hadde det som tyngst, ser jeg  en person jeg ikke ønsket å være. Jeg var en dårlig utgave av meg selv. Jeg hadde strevd så lenge med søvn, i tillegg  hadde jeg et selvbilde som var på bunn. Det var sorte hull innvendig som jeg konstant kjente på, og som sa meg at noe ikke var slik det skulle. Når jeg hadde det på denne måten, var jeg ikke den utgavene jeg selv strebet etter å være. Jeg var en person det var vanskelig å forholde seg til. Jeg var så trist, sint og konstant negativ. Du kan bare forestille deg hvordan det er å bo sammen med en slik person.

Jeg mente livet skulle leves på den motsatte måten av hva jeg trodde var som gjorde at jeg følte meg trist. Det var slik fordi jeg klarte ikke å ha det bra med meg selv. Det førte også til at jeg ikke klarte å glede meg over bra ting som skjedde i min forlovedes liv. Jeg ble mere trist jo mere glede som skjedde rundt han. Det var for vondt å se at den andre hadde det godt, mens jeg selv strevde med lasten på ryggen. Jeg tror at jo mer smerte vi har innvendig, jo mer i forsvarsposisjon, sjalu, selvopptatt, negativ, svak og sensible blir vi. Derfor tenker jeg at det som angår deg selv fort kan bli til noe som også angår andre. Jeg var jo et levende bevis på akkurat det.

Hvis vi ønsker å være noe for andre, må vi bruke oss selv. Det å være oppmerksom og høre om hvordan andre rundt oss egentlig har det, må være noe av det viktigste vi kan gjøre her på jorden. Et menneske som føler seg hørt og sett føler seg også verdsatt. Denne verdien ovenfor seg selv må være på plass hos den enkelte for at den enkelte selv også skal begynne å se andre rundt seg. Jeg tror personlig det skjer mye vondt i verden fordi det er så mange mennesker som ikke har denne verdien på seg selv. Og at det fører til at disse menneskene i bunn og grunn lider og derfor gjør vonde handlinger mot andre. Et menneske som ikke har lært å elske seg selv, klarer naturligvis ikke å elske andre slik det burde. 

Jeg pleier å be en bønn jeg etterpå har lyst til å dele her inne. Jeg ber den for å hele tiden minne meg selv på hva det er jeg trenger å være. Jeg gjør det fordi jeg vet det er min medisin for sjelen og for hele det livet jeg lever. Det fremkommer nå at jeg er troende. Jeg ble kristen i mitt voksne liv, og har begynnt på en åndenlig reise der jeg endelig snart kan kalle meg for katolikk. Jeg kan sikkert i et senere innlegg fortelle hvordan det startet hvis den som leser er interessert?  :-) (i så tilfelle, gi meg et lite vink). Det skal sies i denne sammenheng at jeg ikke en eneste dag siden jeg tok det valget har vært i tvil eller angret. I største deler av livet mitt har jeg vært en ikke-kristen, og når jeg ser hvilken nødvendighet Gud har gjort i mitt liv, og hvilke endringer Han gjorde for meg, så kan jeg ikke være foruten.

Når jeg sier kristen er det nok mange som klør seg i hodet og lurer på om kokko i pappen flyr rundt på egen hånd. Men for meg er det et vakkert mysterium der jeg ikke kan forstå alt. Jeg kan forstå såpass mye til at jeg tror på at dette er den eneste Sannheten som eksisterer. Ingen evolusjonsteori, vitenskap alene, eller andre påstander om at livet stopper opp den dagen vi dør kan lære meg det samme om livet som det jeg har lært gjennom Sannheten.

Men hva betyr egentlig å elske sin neste? En av de tingene jeg har lært, er at det i et forhold betyr i all hovedsak å elske sin neste fritt. Vi kan aldri eie en person. Jeg gjorde noe som var galt der jeg fanget min neste. Jeg ville være på en helt annen måte, men jeg klarte ikke fordi jeg var så tynget av en innvendig smerte. Hele tiden innså jeg at den veien jeg gikk var helt feil. Det kom ingenting godt ut av det. Min neste innkludert meg selv led under dette. Jeg var ulykkelig og ble tilskuer til at min nærmeste gled mer og mer vekk fra meg. Jeg klarte ikke å pleie meg selv og hvertfall ikke kjærligheten oss i mellom.

Her kommer min personlige bønn inn:

Kjære Gud. 

Inspirer, lær, og veiled meg 
til å alltid elske uselvisk. 

Slik du sendte Din sønn som
er vårt forbilde, og som døde 
for hele menneskehetens skyld.
                                               

Hver eneste bønn blir hørt. Jeg var også sikker på at min også ville bli hørt. Så med sin kjærlighet lærte Han meg, og lærer meg fortsatt disse tingene. Det å elske meg selv og min neste fritt, det ble hele veien til freden jeg trengte i mitt liv. Det ble nøkkelen til å kunne gå fra å være ulykkelig til å bli lykkelig. Noen ganger feiler jeg, og derfor trenger jeg å be bønnen ofte.

Tenk over hvor glade vi mennesker er når vi klarer å glede andre, som for eksempel når vi liker å overaske andre med gaver. Det ligger også mye helbredelse for den enkelte å være noe for andre mennesker. Det gir oss en følelse av oppriktig glede. Hvorfor det er slik er heller ikke så vanskelig for meg å forstå. Vi er skapt slik i menneskets natur. Jeg tror altså vi er Guds barn. Og hvem er Gud? - Gud er kjærlighet. Alt hva Gud har skapt er derfor grunnleggende godt. Det betyr at når vi mennesker er gode med hverandre så opplever vi denne kjærligheten som er alt hva vi trenger i våre liv. Vi er Guds eget verk. Sier vi Ja til Guds kjærlighet sier vi også ja til selve livet. Det evige liv.

-Nå er det deilig å avslutte med å si et høyt og oppriktig, AMEN! ;-)